Endestasjon

Med en ambvivalent foelelse forlot vi Arua paa torsdag. Det var paa en maate godt aa vaere ferdig med seminarene og "jobben" vaar. Paa den andre siden var det trist aa skulle ta farvel med mange mennesker som vi akkurat har begynt aa kjenne. Emailadresser, haandtrykk og klemmer ble utvekslet med haapefulle ord om at vaare veier en dag vil krysses igjen.

Fra Arua dro vi til Murchinsons Falls, den stoerste nasjonalparken i Uganda. Nilen gaar gjennom parken og bidrar til et rikt fugle og dyreliv. Vi fikk merket en roed v foran mange arter, men loeve staar fremdeles umarkert i blokka. Pytt sann. Hva skal man med loever naar det er masse villsvin? For noen kule dyr. Flodhester derimot er overraskende kjedelige selv om de er det dyret som dreper flest i parkene. Hoeydepunktet er naar de gjesper. Det sier vel sitt.

Etter to dager i bushen, kom vi tilbake til Kampala i gaar ettermiddag. I dag har vi vaert med nasjonalkordinatoren Semei i kirka. Du kan trygt si at vi fikk oss litt av en overraskelse. Kirka til Semei er stor. Og flott. Amerikainspirert. Hightech. Ja, mye det du ikke forventer naar du blir bedt av en afrikaner med i kirka. Det var en inspirerende opplevelse. Lovsangen var sterk. Folk var der. Tilstede. Paa en naturlig maate. Under gudstjenesten gjorde folk praktiske ting som aa hilse paa de som satt rundt seg, gaa sammen i smaa grupper og be, snakke sammen. Ting vi ikke er saa vant med hjemme. Saa det var annerledes, men flott. Kirka har fem gudstjenester i uka med rundt 1700 folk i salen hver gang. Barnekorene, bestaaende av foreldreloese barn, gjorde inntrykk paa meg. De har visst sunget noen sanger i bakgrunnsmusikken til filmen Blood Diamond. Noen av korene hadde nettopp kommet tilbake etter en 6 maaneders lang turnee. Noen hadde reist Canada paa tvers, andre hadde vaert i Irland, England, Belgia, Sveits, Tyskland... Pastoren i kirka spurte hva ungene hadde likt best med landene de hadde besoekt. En gutt sa "the snow" og fikk svar fra pastoren: "I also like the snow. I just wish it had been warmer". Ei jente svarte derimot "the roads" paa spersmaalet. Og hun med den uttalelsen automatisk bonuspoeng og applaus fra hele salen.

Etter den litt spesielle kirkeopplevelsen dro vi hjem til Semei, spiste lokal, hjemmelaget lunsj foer vi tittet paa filmer fra ting som Semei har vaert med paa: Arena 2007, Opptur 2007 og Youth Camp som arrangeres av CHRISC Uganda hvert aar. Den obligatoriske melkesjokoladen ble overlevert og plutselig maa vi taa farvel med ogsaa denne mannen. Fryktelig hvor fort tiden har gaatt.

Naa er vi tilbake paa vaart fantastiske Guest House. Om noen minutter skal vi ut med Team Oslo og Sverre som jobber her for aa spise middag. En middag som paa mange maater markerer avslutningen paa vaart opphold her i Uganda og vaar reise som CHRISCere. Igjen staar en liten ferie paa Zanzibar. Takk til alle dere som har bedt for oss og tenkt paa oss. Takk til Henrik som har bidratt til at vi ikke har blitt sittende med tommelen i raeva, som han putter det saa fint selv. Takk til NTNUi for utstyr. Og Morten Haugen for et par fine fotballsko som Cecilie lover at neste team vil ta med seg. Enkelte av teammedlemmene hadde det litt travelt i sluttminuttene :P

Vi gleder oss til aa komme hjem naa. Teamet har en konkurranse der det er om aa gjoere aa faa tak i en Snicker-is foerst. Mye tyder paa at Cecilie kommer til aa vinne. Lett.