Bumpende busstur

En sjelden opplevelse

De siste dagene av East Africa Cup kan for enkelthets skyld oppsummeres slik:
- Norge vant over Afrika 3-0 på tross av klimatiske og banemessige fordeler. Seieren karakteriseres som fortjent.
- Laget vårt fra Arua vant finalen i gruppa Boys U-16. Kampen ble avgjort ved straffekonkurranse. Fra å gå tapende ut av den i fjor, var Aruaguttene iskalde i år. Det var kjekt for dem. Det var kjekt for uganderne på cupen. Og det var kjekt for oss som hadde fulgt laget fra begynnelsen og begynte å bli kjent med spillerne og den godklumpen av en trener. Den etterlengta pokalen ble hevet, det ble jublet og medaljene ble båret rundt halsen helt til de kom hjem til mor.
- Teamet bidro, sammen Team Agder, med underholdningsinnslag siste kvelden på cupen. Etterpå gikk ungene rundt og ropte ”Hey you! Get off my street!”, og da forstår du sikkert også hva vårt ultranorske og høykulturelle bestod av…

På plass i Kampala sitter disse opplevelsene som vage errinnelser. Det som opptar hele vårt korttidsminne nå er bussturen fra cupen, gjennom Nairobi og hit til Kampala, Uganda. Glem det du før har hørt om bussturer. Denne var spektakulær.

Nå skal det sies at vi var mer enn litt forberedt. Rykter både i Trondhiem og i Moshi gjorde at vi visste en del om hva vi gikk til. Resultatet var aksjon Utrustning med vann, bananer og loff. Dessuten slapp vi billig unna med 24 timer. Ferden kunne jo tross alt ha vart i 36.

Det begynte på mange måter med selve plasseringen av oss fire mozongos. Vi trakk vel på mange måter det korteste strået. Nei, la oss ikke undergrave det. Vi trakk det korteste strået. Det var fult på bussen til laget vårt, så vi ble plassert helt bakerst på bussen til de kulturelle gruppene som stod for underholdningen. Mulighetene for kulturell utveksling var kanskje store, men vi var trøtte. Det var ikke de. Jeg mistenker dem for å være enda mer gira enn da de kom.

Osloteamet var også i samme reisefølge som oss. I Kenya ble Katrine kjørt til sykehus med mistanke om malaria. Det går visst heldigvis bedre med henne nå. Nok en gang blir vi minnet på hvor heldige vaart team har vært hittil og hvor takknemlig vi er for det.

Timene fortonet seg med en tragikomisk humor ispedd latter, trøtthet og en nesten konstant risting som satt lenge igjen i kroppen etterpå. Det var ikke overraskende at veiene var dårlig. Derimot var det overraskende at bussen holdt. Ved et par anledninger hoppet undertegnede høyt i setet slik at hodet ble slått i taket (og til Andreas: sikkerhetsbeltet mitt var ødelagt). Her var det ikke annet å gjøre enn å holde seg fast. Blant høydepunktene langs ruta må de farlige masaidamene på grensa inn til Kenya nevnes. Vår litt manglende talent i å være avvisende blandet med deres altfor tilstedeværende talent i å selge var en dårlig kombinasjon. Andreas fikk en blant annet en ”gave” som de fargerike damene nektet å ta tilbake. Det var dømt til å bli ubehagelig. Til alles store lettelse kom vi oss helskinnet gjennom det. Blant de mer regelmessige høydepunktene må de ultrakjappe tissepausene nevnes. Andrea og jeg var langt inne i Masailand-bushen da bussen ville kjøre og tutet. Frykten for aa bli etterlatt ute der i oedemarken grep oss. Med buksa halvveis på sprang vi for fulle bein til bussen til alle ungers store underholdning.

Vi kjørte gjennom Kenya i vel 11 timer. Framme i Nairobi begynte folk å bli veldig sultne. Det folk ikke hadde tenkt på var at det er en annen valuta i Kenya. Likevel ga ikke bussen opp. Jeg har aldri opplevd så mange matstopp uten mat. Her kom selvfølgelig den norske planleggingstrangen til sin rette, men vi holdt oss for gode til å hovere med karbohydratene våre. Plasseringen vår var perfekt for snikspising.

Natta kom med mørket og stjernene. Som nordmenn er vi kjent med konseptet Nattønsket. Vi ble overrasket over hvordan vår ugandiske buss paa samme maate hadde sansen for musikk om natta. Det hadde til vår store glede ikke blitt spilt musikk hele dagen, men ved leggetider var tonen en helt annen. Full fest. Angivelig for at sjåføren ikke skulle sovne. En annen forklaring er vanskelig å finne. Resten av bussen sov. Eller prøvde. De tradisjonelle, høyfrekvente lydbølgene fortsatte i timene som fulgte. Det ble kaldt. En gang i 3-tiden snudde jeg meg mot Andreas og kunne se han innpakket i allværsjakka, hetta snurpet sammen. Jeg lo.

Og plutselig var vi på grensen av Kampala, snakket med hyggelige grensevakter som påpekte at navnet Otto måtte være fra Østerrike, før solen stod opp, vi krysset Nilen og fortere enn ventet stod Kampala rundt hjørnet med bananselgende damer og utallige, fargerike, små kiosker. Alle hoppet av og bussene dro. Og tilbake står vi. Med 24 timer mer buss på CV-en, bager og sekker fulle av støv fra Kenyas stepper og en spektakulær opplevelse i minne. Jeg ville nok ha loeyet paa teamet sin vegne hvis jeg sier det var en fest fra ende til annen. Vi kan si den var bumpende.