Closure

I går var alle fire kommet seg hjem i god behold. I etterkant av turen er det artig å tenke på alt det morsomme som har blitt sagt og gjort i løpet av turen. Gullkornene står i kø. Spesielt guttene har vært gode bidragsytere. Noen merker seg ut. Kanksje de er uforståelig for massene. For meg er de hysterisk morsomme.

Thorstein leser en meny: "Ditta e d verste e veit me resturant. Akkurat som Fjordland det."

Andreas oppdager noen parabolantenner i Kampala: "Dæm har t å me solsænger hær!"

Thorstein kommenterer på sidelinja til et jublende lag som nettopp har scora: "Folkens, d e ikkje pølsefest ute me linja altså"

Og ska ta en på min egen regning: "Vi kan sikkert bare få tak i kniv på flyplassen. Eller kanskje ikke når æ tenke mæ om..."

For en GJÆNG!

Endestasjon

Med en ambvivalent foelelse forlot vi Arua paa torsdag. Det var paa en maate godt aa vaere ferdig med seminarene og "jobben" vaar. Paa den andre siden var det trist aa skulle ta farvel med mange mennesker som vi akkurat har begynt aa kjenne. Emailadresser, haandtrykk og klemmer ble utvekslet med haapefulle ord om at vaare veier en dag vil krysses igjen.

Fra Arua dro vi til Murchinsons Falls, den stoerste nasjonalparken i Uganda. Nilen gaar gjennom parken og bidrar til et rikt fugle og dyreliv. Vi fikk merket en roed v foran mange arter, men loeve staar fremdeles umarkert i blokka. Pytt sann. Hva skal man med loever naar det er masse villsvin? For noen kule dyr. Flodhester derimot er overraskende kjedelige selv om de er det dyret som dreper flest i parkene. Hoeydepunktet er naar de gjesper. Det sier vel sitt.

Etter to dager i bushen, kom vi tilbake til Kampala i gaar ettermiddag. I dag har vi vaert med nasjonalkordinatoren Semei i kirka. Du kan trygt si at vi fikk oss litt av en overraskelse. Kirka til Semei er stor. Og flott. Amerikainspirert. Hightech. Ja, mye det du ikke forventer naar du blir bedt av en afrikaner med i kirka. Det var en inspirerende opplevelse. Lovsangen var sterk. Folk var der. Tilstede. Paa en naturlig maate. Under gudstjenesten gjorde folk praktiske ting som aa hilse paa de som satt rundt seg, gaa sammen i smaa grupper og be, snakke sammen. Ting vi ikke er saa vant med hjemme. Saa det var annerledes, men flott. Kirka har fem gudstjenester i uka med rundt 1700 folk i salen hver gang. Barnekorene, bestaaende av foreldreloese barn, gjorde inntrykk paa meg. De har visst sunget noen sanger i bakgrunnsmusikken til filmen Blood Diamond. Noen av korene hadde nettopp kommet tilbake etter en 6 maaneders lang turnee. Noen hadde reist Canada paa tvers, andre hadde vaert i Irland, England, Belgia, Sveits, Tyskland... Pastoren i kirka spurte hva ungene hadde likt best med landene de hadde besoekt. En gutt sa "the snow" og fikk svar fra pastoren: "I also like the snow. I just wish it had been warmer". Ei jente svarte derimot "the roads" paa spersmaalet. Og hun med den uttalelsen automatisk bonuspoeng og applaus fra hele salen.

Etter den litt spesielle kirkeopplevelsen dro vi hjem til Semei, spiste lokal, hjemmelaget lunsj foer vi tittet paa filmer fra ting som Semei har vaert med paa: Arena 2007, Opptur 2007 og Youth Camp som arrangeres av CHRISC Uganda hvert aar. Den obligatoriske melkesjokoladen ble overlevert og plutselig maa vi taa farvel med ogsaa denne mannen. Fryktelig hvor fort tiden har gaatt.

Naa er vi tilbake paa vaart fantastiske Guest House. Om noen minutter skal vi ut med Team Oslo og Sverre som jobber her for aa spise middag. En middag som paa mange maater markerer avslutningen paa vaart opphold her i Uganda og vaar reise som CHRISCere. Igjen staar en liten ferie paa Zanzibar. Takk til alle dere som har bedt for oss og tenkt paa oss. Takk til Henrik som har bidratt til at vi ikke har blitt sittende med tommelen i raeva, som han putter det saa fint selv. Takk til NTNUi for utstyr. Og Morten Haugen for et par fine fotballsko som Cecilie lover at neste team vil ta med seg. Enkelte av teammedlemmene hadde det litt travelt i sluttminuttene :P

Vi gleder oss til aa komme hjem naa. Teamet har en konkurranse der det er om aa gjoere aa faa tak i en Snicker-is foerst. Mye tyder paa at Cecilie kommer til aa vinne. Lett.

Arua

”Heilt utruleg kor mykje dei faar oppaa dei hoda sine”
”Helt utroli kor my daem faar oppaa daem syklan sine”

Velkommen til Arua. Det naermeste du kommer nine billion bicycles in Beijing. Som sportsentustiaster syns vi det er utrolig bra aa se hvordan innbyggerne av Arua har forstaatt sykkelens geniale sider. Miljoevennlig, billig, praktisk og ikke minst er det jo trening. Dessuten er det den viktigste inntekstkilden for mange. Boda boda-ene (sykkeltaxier) vrimler i gatene. Cecilie, som prinsipielt er i mot aa bruke penger paa transport naar hun kan bruke beina, har pent maattet innrette seg i at boda bodaene er et transportmiddel teamet benytter seg av. Og hun maa innroemme at det ikke er saa ille. Hjertet av Arua er en stor golfbane som tilsynelatende ikke blir brukt til annet enn slakking for lokalbefolkningen og beiteomraade for utvalgte kyr. Det er et fantastisk groent og flott fristed i byen som er aapent for alle. Ikke verst!

Bussturen hit fra Kampala tok (bare) rundt 7 timer. Nasjonalkordinatoren i CHRISC Uganda reiste med oss. I Arua tok Mike, den lokale kordinatoren her, i mot oss og vi har faatt en veldig god tone med dem begge. Vi er innlosjert paa et slags gjestehus. Det er like stort som et vanlig afrikansk hus, type middelklasse, med tre soverom og en stue. Om kveldene naar vi sitter i stua , kommer det ofte flere gjester for aa bestille noe aa spise eller drikke der, saa det er visst en slags resturant. Ikke vet vi. Men det resulterer i alle fall i at vi faar en god del interessante samtaler, ogsaa paa kveldstid.

Selv om planene var lagt da vi kom hit, maatte de forandres paa grunn av flere ting. Det hadde vi vel egenlig regnet med. Hovedgrunnen var nok at det var vanskelig aa gjennomfoere seminarene i helga paa grunn av den lokale fotball CHRISC-ligaen. Og soendag er kirkedag og hviledag. Resultatet ble at vi maatte gjennomfoere seminarene paa hverdager. Paa tross av skole og jobb som da kom i veien hadde vi 30 deltakere. Vel og merke paa slutten av dagen. Faa kommer, som klisjeen tilsier, paa tida og de ramler inn en etter en utover formiddagen. Seminarerene vi gjennomfoerte var i Leadership, Teambuilding, Fundraising, Volleyball og Frisbee. I gaar var siste seminardag og vi maa si at vi er fornoyede med hvordan det gikk. Det er mange flotte ungdommer. Det var ogsaa kjekt at noen av spillerne fra East Africa cup var med.

Paa den mer praktisk sportslige siden har Andreas debutert paa CHRISC sitt volleyballag. De tapte kampen mot et annet lokalt lag, men ved kampslutt og dagene som fulgte var det bare lovord aa hente om den lovende troenderen. Dessuten har Andrea og guttene ogsaa vaert med paa en mer eller mindre organisert CHRISC-trening, slik det fungerer her. Det er tre kirker som danner rammene for CHRISC i Arua. Hver kirke har mer eller mindre organiserte treninger gjennom uka og egne lag. En loerdag i maaneden samles lagene for aa spille kamper mot hverandre i en liga. Denne ligaen er bare for fotball, men den startet i aar og de har planer om aa utvide den til aa omfatte andre idretter som nettball og volleyball i foerste omgang. Alt dette organiseres av Mike, som by the way spilte paa det ugandiske landslaget i fotball i sin tid. Han gjoer en veldig bra jobb, faar med seg ungdommene og undertegnede er imponert over hvordan CHRISC-arbeidet her er organisert og gjennomfoert, spesielt siden arbeidet bare har paagaatt i et par aar. Hvor mange medlemmer det er her, er vanskelig aa si, siden det bare er et faatall som betaler medlemsskap. Jess, da har jeg faatt styrket min naa-skriver-jeg-litt-serioest-om-CHRISC-kvote.

Vi har bare tre dager igjen her i Arua. De skal brukes til aa besoeke kirkene og snakke med CHRISCerne. Og forhaapentligvis spille masse ball.

Bumpende busstur

De siste dagene av East Africa Cup kan for enkelthets skyld oppsummeres slik:
-Norge vant over Afrika 3-0 på tross av klimatiske og banemessige fordeler. Seieren karakteriseres som fortjent.
- Laget vårt fra Arua vant finalen i gruppa Boys U-16. Kampen ble avgjort ved straffekonkurranse. Fra å gå tapende ut av den i fjor, var Aruaguttene iskalde i år. Det var kjekt for dem. Det var kjekt for uganderne på cupen. Og det var kjekt for oss som hadde fulgt laget fra begynnelsen og begynte å bli kjent med spillerne og den godklumpen av en trener. Den etterlengta pokalen ble hevet, det ble jublet og medaljene ble båret rundt halsen helt til de kom hjem til mor.
-Teamet bidro, sammen Team Agder, med underholdningsinnslag siste kvelden på cupen. Etterpå gikk ungene rundt og ropte ”Hey you! Get off my street!”, og da forstår du sikkert også hva vårt ultranorske og høykulturelle bestod av…

På plass i Kampala sitter disse opplevelsene som vage errinnelser. Det som opptar hele vårt korttidsminne nå er bussturen fra cupen, gjennom Nairobi og hit til Kampala, Uganda. Glem det du før har hørt om bussturer. Denne var spektakulær.

Nå skal det sies at vi var mer enn litt forberedt. Rykter både i Trondhiem og i Moshi gjorde at vi visste en del om hva vi gikk til. Resultatet var aksjon Utrustning med vann, bananer og loff. Dessuten slapp vi billig unna med 24 timer. Ferden kunne jo tross alt ha vart i 36.

Det begynte på mange måter med selve plasseringen av oss fire mozongos. Vi trakk vel på mange måter det korteste strået. Nei, la oss ikke undergrave det. Vi trakk det korteste strået. Det var fullt på bussen til laget vårt, så vi ble plassert helt bakerst på bussen til de kulturelle gruppene som stod for underholdningen. Mulighetene for kulturell utveksling var kanskje store, men vi var trøtte. Det var ikke de. Jeg mistenker dem for å være enda mer gira enn da de kom.

Osloteamet var også i samme reisefølge som oss. I Kenya ble Katrine kjørt til sykehus med mistanke om malaria. Det går visst heldigvis bedre med henne nå. Nok en gang blir vi minnet på hvor heldige vaart team har vært hittil og hvor takknemlig vi er for det.

Timene fortonet seg med en tragikomisk humor ispedd latter, trøtthet og en nesten konstant risting som satt lenge igjen i kroppen etterpå. Det var ikke overraskende at veiene var dårlig. Derimot var det overraskende at bussen holdt. Ved et par anledninger hoppet undertegnede høyt i setet slik at hodet ble slått i taket (og til Andreas: sikkerhetsbeltet mitt var ødelagt). Her var det ikke annet å gjøre enn å holde seg fast. Blant høydepunktene langs ruta må de farlige masaidamene på grensa inn til Kenya nevnes. Vår litt manglende talent i å være avvisende blandet med deres altfor tilstedeværende talent i å selge var en dårlig kombinasjon. Andreas fikk en blant annet en ”gave” som de fargerike damene nektet å ta tilbake. Det var dømt til å bli ubehagelig. Til alles store lettelse kom vi oss helskinnet gjennom det. Blant de mer regelmessige høydepunktene må de ultrakjappe tissepausene nevnes. Andrea og jeg var langt inne i Masailand-bushen da bussen ville kjøre og tutet. Med buksa halvveis på sprang vi for fulle bein til bussen til alle ungers store underholdning.

Vi kjørte gjennom Kenya i vel 11 timer. Framme i Nairobi begynte folk å bli veldig sultne. Det folk ikke hadde tenkt på var at det er en annen valuta i Kenya. Likevel ga ikke bussen opp. Jeg har aldri opplevd så mange matstopp uten mat. Her kom selvfølgelig den norske planleggingstrangen til sin rette, men vi holdt oss for gode til å hovere med karbohydratene våre. Plasseringen vår var perfekt for snikspising.

Natta kom med mørket og stjernene. Som nordmenn er vi kjent med konseptet Nattønsket. Vi ble overrasket over hvordan vår ugandiske buss paa samme maate hadde sansen for musikk om natta. Det hadde til vår store glede ikke blitt spilt musikk hele dagen, men ved leggetider var tonen en helt annen. Full fest. Angivelig for at sjåføren ikke skulle sovne. En annen forklaring er vanskelig å finne. Resten av bussen sov. Eller prøvde. De tradisjonelle, høyfrekvente lydbølgene fortsatte i timene som fulgte. Det ble kaldt. En gang i 3-tiden snudde jeg meg mot Andreas og kunne se han innpakket i allværsjakka, hetta snurpet sammen. Jeg lo.

Og plutselig var vi på grensen av Kampala, snakket med hyggelige grensevakter som påpekte at navnet Otto måtte være fra Østerrike, før solen stod opp, vi krysset Nilen og fortere enn ventet stod Kampala rundt hjørnet med bananselgende damer og utallige, fargerike, små kiosker. Alle hoppet av og bussene dro. Og tilbake står vi. Med 24 timer mer buss på CV-en, bager og sekker fulle av støv fra Kenyas stepper og en spektakulær opplevelse i minne. Jeg ville nok ha loeyet paa teamet sin vegne hvis jeg sier det var en fest fra ende til annen. Vi kan si den var bumpende.

Kampala

Gullkorn

Sagt av en 13 aar gammel jente fra Uganda paa East Africa Cup:

"Jeg forstaar ikke hvorfor hvitinger haster seg saann. De har jo alt."

Mzongos paa East Africa Cup

Etter at massene har skreket etter en bloggoppdatering, vet vi aa ta forespoerselen paa alvor. For dere presenterer vi teamets foerste reisebrev, skrevet omringet av fire skravlende afrikanerne som vet aa bryte den norske intimsonen.

”Mzongos, mozongos!” sier de til oss. Med rette. Vi er hvite. Men hallo…Er det vits aa gni det saan inn da mennesker? Vi har i alle fall tatt hintet og begynt aa jobbe med fargen mellom slagene.

Vi kan konstantere at oppholdet hittil har gaat relativt smertefritt for seg. Vi har kommet oss fram til rett kontinent og land selv om vaar egen teamleder paa kartet forvekslet Madagaskar med Zanzibar paa vei soerover. Likevel gikk altsaa reisen som smurt. Ingen forsinkelser, nok benplass og bagasjen kom fram. Hva mer kan man oenske seg?

Fra Dar Es Salam ventet en 9 timers lang busstur. De er ikke aa forakte naar man har to ustoppelige amerikanere fra Silcon Valley med seg og et hav av swahili-gloser som skal laeres. Dessuten skal vi da herdes. Det blir mange bumpende bussturer i loepet av disse ukene.

Vi befinner oss naa i Moshi, Tanzania. En levende afrikansk by hvor Andreas virkelig faar utfordret den fornuftige trafikksansen sin. Det er rart hva man blir vant til. I loepet av de siste par dagene har vi ikke hoert ham nevne refleks en eneste gang. Blant usikre kjoeretoey er det smaabutikker overalt, yrende folkeliv, marked, et godt fruktutvalg og tro et eller ei: moskeer! Det er en ny opplevelse aa ligge under myggnettingen klokken 5 hver morgen og hoere paa de klare, (altfor) hoeye arabiske tonene.

East Africa Cup er allerede godt i gang. Sluttspillet begynner i morgen. Lag fra Rwanda, Kenya, Uganda og Tanzania har reist hit for aa delta under denne samarbeidscupen hvor CHRISC er en av partnerne. Hittil har vi innlosjert lagene paa skoler og heid paa laget vaart fra Arua (Uganda). Vi har hilst paa folkene vi har vaert i kontakt med i vaar og det er godt aa endelig kunne knytte ansikt til navnene. Arua har vunnet alle kampene sine overlegent i gruppespillet. Enkelte paa sidelinjen sier at spillerne er for gamle til aa spille i klassen U-16. Det kan ogsaa stemme. Altfor mange lag har spillere over aldersgrensen. Det er det vanskelig aa gjoere noe med uten aa skape holdninger hos lagene om at det aa vinne paa ulike vilkaar faktisk ikke er saa goey. Om kveldene er det kulturelle innslag fra lagene og vi skulle gjerne sett en SKT-er gjoere de samme bevegelsene som CHRISC-erne her. Selv har vi ikke brukt dansefoten saa altfor mye hittil. Vi noeyer oss med aa boye oss i stoevet.

Vi har ikke vaert paa reisefot saa veldig lenge. Dagene foeles lange samtidig som de faktisk raser av gaarde. Det er mange nye inntrykk som skal inn. Andrea har hatt bagen full av medisinsk utstyr i tillegg til en Rugsproe-pakke som teamet nyter godt av i ny og ne. Det er praktisk aa ha med Andrea paa tur. Hun har vaert ute en vinterdag foer for aa si det slik. Cecilie har paa sin side allerede faatt rykte paa seg for aa bruke opp hele hostelets varmtvann.

Hostelet vi bor paa utgjoer en liten norsk koloni. Her er teamene fra Oslo, Bergen, Agder og Stavanger, en del folk fra KRIK-kontoret i Oslo samt en gjeng norske dommere som driver kursing for dommerne her. Med andre ord er sportyfaktoren ganske hoey. Paa loerdag blir det footballkamp mellom Afrika og Norge og oppkjoerngen har stratet. Vi har allerede vaert paa to toeffe pyramideintervalltreninger. At folk ser rart paa oss der vi springer rundt i gatene er kanskje unoedvendig aa nevne. Vi er I alle fall glade for at vi kan vere til morgenunderholdning for enkelte. Med stolthet kan vi ogsaa rapportere at Team Trondheim har stilt sterkest med 100 % oppmoete begge oekter. Hvis du noen gang var i tvil...

Naar solen kommer fram om formiddagen kan vi ikke annet enn undre oss over hvorfor sola gaar “feil vei” i forhold til Norge. Etter en rekke simuleringer med saltboessen og tannpirkeholderen ved middagsbordet har Andreas kommet fram til en teori som virker ganske sannsynlig. Likevel er ikke alle overbevist. Derfor utfordrer vi alle til aa kunne forklare dette nermere (spesielt gloesinger boer kjenne kallet). Blant andre naturfenomen kan vi ogsaa nevne at vi saa vidt har sett toppen av Kilimanjaro. Den snoekledde toppen ser majestetisk ut. Dessuten ser vi hver kveld den fantastiske afrikanske stjernehimmelen. Spesielt Cecilie er opptatt av denne og mener det er langt flere stjerner I Afrika, uten at hun kan forklare dette naermere…

Her om dagen var vi paa "green marked" for aa kjoepe frukt. Det var en fargerik og annerledes opplevelse. Vi er ikke vant til aa prute paa ting. Likevel har vi vaert rimelig fornoeyd med innsatsen og avslutter alltid handelen med "asante sana" selv om sjansen er rimelig stor for at vi har blitt lurt.

I gaar kveld hoerte vi jubelrop rett over gata fra hostelet. Vi var en gjeng som visste at det var fotballkamper for tida, saa vi gikk bort for aa sjekke stemninga. Doeren til huset var aapent. Fra aa saa vidt stikke hodet inn for aa hoere hva stillingen var mellom Spania og USA, gikk det bare noen sekunder foer vi satt i familiens stue og saa USA overraskende vinne 2-0. Og for aa avslutte paa klisjeaktig vis: Det er annerledes. Det er Afrika. Her hvor ingenting starter til avtalt tid, hvor effektivitet ikke ser ut til aa eksistere, hvor aapningssermonier bestaar av langtrekkelige autoritetstaler, hvor ungene ler og smiler dagen lang, hvor maten og til og med fotballspillet er annerledes. Vi kan ikke si annet enn at gleder oss til fortsettelsen.

Vi kaster loss

Hei!

Du er vel alt i en velfortjent, befriende feriemodus. Vi håper du har det bra hvor enn du befinner deg i (ut)landet.

203 mailer er sendt oss i mellom i løpet av de siste månedene. Vaksinene er tatt, malariatablettene er hentet og vi er klare for å legge bort allværsjakka til fordel for Afrikas sol. I morgen er dagen vi setter våre bleike bein på Afrikas jord. Vi gleder oss stort. Dette blir sjefs.

Andreas og Thorstein har drevet en heftig sponsorjakt og resultatet er drakter, baller, pluss, pluss, fra snille NTNUI og sportsbutikker i Ulsteinvik. Andrea har pakket sekken full av produkter som skal bevare helsa vår på turen, mens Cecilie ikke har pakket helt ferdig…

I den siste måneden har vi fått god kontakt med våre afrikanske venner, noe som har gjort den siste planleggingen lettere. Etter å ha landet i Dar Es Salam i Tanzania i morgen drar vi til East Africa Cup i Moshi på mandag. Vi skal prøve å legge ut jevnlige oppdateringer på bloggen vår: http://chriscteam09.blogspot.com/

Fortsett og NYT sommeren folkens. Vi har så mye å glede oss over.

Guds velsignelse

Hilsen fra Andrea, Thorstein, Andreas & Cecilie







Vi er klare for å entre Afrikas bane med Gud på laget. Det gjenstår bare å se om forhåpningene våre og andres forventninger til oss går i mål.

Takk

Kjære

Peter, Anders, Elisabeth, Kristian, Marit, Thomas, Kristine, Morten, Marit, Lars Erik, Eline, Runar, Gunnar, Margrethe, Ivar, Irene, Ingunn, Egil, Ragnhild, Magnus, Kjetil, Silje, Børge, Ole Kristian, Håkon, Bjørnar, Øystein, Martin, Torbjørn, Erik, Marte, Kristoffer, Anders, Svein Åsmund, Magne, Ole Henrik, Ester, Alf Henning, Ingrid Marie, Britt, Elise og Dag-Are,

tusen takk for at dere ber for oss og menneskene vi skal møte. Det setter vi enormt stor pris på. Uten Gud med oss kan vi ikke gjøre en meningsfull og velsigna jobb.

Alle samlet

På 17. mai i går tok vi endelig bilde av teamet som vi kan sende til Afrika. En tanke slo Andrea: "Håper bare de ikke tror vi kommer i disse klærne."

Trofaste NTNUI

Andreas kontaktet gavmilde NTNUI og de har gitt volleyballer og vester til prosjektet. Hurra!

Dæm får d t på KVT

Teamet har vært på lokallagsbesøk på KVT. Konklusjonen er uten tvil: dæm får d t på KVT. Jeg vil påstå at jeg har vært på en del KRIK-treninger opp gjennom årene. Jeg måtte til KVT for å oppleve fruktpause. Ikke annet enn genialt! (PS: dette er ingen aprilsspøk)

CHRISC-helg i Oslo

Denne helga har teamet vært på CHRISC-helg i Oslo. Selv hadde jeg ikke mulighet til å være med, men det var visstnok et kjempebra opplegg. De tre andre har kommet tilbake til barteby med nye impulser, ideér og kunnskap. Dessuten ryktes det om en kommende poet og sangstjerne blant teammedlemmene.

Cecilie

Celebert besøk

I dag hadde teamet en koselig sammenkomst med Lars Tjelle fra KRIK-kontoret i Oslo. Lars har en 20 % stilling i CHRISC og har blant annet ansvaret for teamene som skal reise denne sommeren. Per og Lars gjorde at vi fikk klarhet i en del ting i tillegg til masse ny informasjon. Dette blir spennende! Thorstein disket opp med kylling- og pastasalat som imponerte undertegnede. Man kan vel trygt si det ble nok pitabrød i alle fall... :P

Dette er oss

Hei og hopp
ta en stopp!
Dette er oss
til sommern kaster vi loss
Uganda, dit skal vi
og dette vil vi si:
Bli med på vår tur
da er du lur
Vi vil ha deg med
slik at du kan få se
Hva SKT kan gjøre
og i utlandet utføre.

Andrea, Thorstein, Andreas & Cecilie

Bumpende busstur

En sjelden opplevelse

De siste dagene av East Africa Cup kan for enkelthets skyld oppsummeres slik:
- Norge vant over Afrika 3-0 på tross av klimatiske og banemessige fordeler. Seieren karakteriseres som fortjent.
- Laget vårt fra Arua vant finalen i gruppa Boys U-16. Kampen ble avgjort ved straffekonkurranse. Fra å gå tapende ut av den i fjor, var Aruaguttene iskalde i år. Det var kjekt for dem. Det var kjekt for uganderne på cupen. Og det var kjekt for oss som hadde fulgt laget fra begynnelsen og begynte å bli kjent med spillerne og den godklumpen av en trener. Den etterlengta pokalen ble hevet, det ble jublet og medaljene ble båret rundt halsen helt til de kom hjem til mor.
- Teamet bidro, sammen Team Agder, med underholdningsinnslag siste kvelden på cupen. Etterpå gikk ungene rundt og ropte ”Hey you! Get off my street!”, og da forstår du sikkert også hva vårt ultranorske og høykulturelle bestod av…

På plass i Kampala sitter disse opplevelsene som vage errinnelser. Det som opptar hele vårt korttidsminne nå er bussturen fra cupen, gjennom Nairobi og hit til Kampala, Uganda. Glem det du før har hørt om bussturer. Denne var spektakulær.

Nå skal det sies at vi var mer enn litt forberedt. Rykter både i Trondhiem og i Moshi gjorde at vi visste en del om hva vi gikk til. Resultatet var aksjon Utrustning med vann, bananer og loff. Dessuten slapp vi billig unna med 24 timer. Ferden kunne jo tross alt ha vart i 36.

Det begynte på mange måter med selve plasseringen av oss fire mozongos. Vi trakk vel på mange måter det korteste strået. Nei, la oss ikke undergrave det. Vi trakk det korteste strået. Det var fult på bussen til laget vårt, så vi ble plassert helt bakerst på bussen til de kulturelle gruppene som stod for underholdningen. Mulighetene for kulturell utveksling var kanskje store, men vi var trøtte. Det var ikke de. Jeg mistenker dem for å være enda mer gira enn da de kom.

Osloteamet var også i samme reisefølge som oss. I Kenya ble Katrine kjørt til sykehus med mistanke om malaria. Det går visst heldigvis bedre med henne nå. Nok en gang blir vi minnet på hvor heldige vaart team har vært hittil og hvor takknemlig vi er for det.

Timene fortonet seg med en tragikomisk humor ispedd latter, trøtthet og en nesten konstant risting som satt lenge igjen i kroppen etterpå. Det var ikke overraskende at veiene var dårlig. Derimot var det overraskende at bussen holdt. Ved et par anledninger hoppet undertegnede høyt i setet slik at hodet ble slått i taket (og til Andreas: sikkerhetsbeltet mitt var ødelagt). Her var det ikke annet å gjøre enn å holde seg fast. Blant høydepunktene langs ruta må de farlige masaidamene på grensa inn til Kenya nevnes. Vår litt manglende talent i å være avvisende blandet med deres altfor tilstedeværende talent i å selge var en dårlig kombinasjon. Andreas fikk en blant annet en ”gave” som de fargerike damene nektet å ta tilbake. Det var dømt til å bli ubehagelig. Til alles store lettelse kom vi oss helskinnet gjennom det. Blant de mer regelmessige høydepunktene må de ultrakjappe tissepausene nevnes. Andrea og jeg var langt inne i Masailand-bushen da bussen ville kjøre og tutet. Frykten for aa bli etterlatt ute der i oedemarken grep oss. Med buksa halvveis på sprang vi for fulle bein til bussen til alle ungers store underholdning.

Vi kjørte gjennom Kenya i vel 11 timer. Framme i Nairobi begynte folk å bli veldig sultne. Det folk ikke hadde tenkt på var at det er en annen valuta i Kenya. Likevel ga ikke bussen opp. Jeg har aldri opplevd så mange matstopp uten mat. Her kom selvfølgelig den norske planleggingstrangen til sin rette, men vi holdt oss for gode til å hovere med karbohydratene våre. Plasseringen vår var perfekt for snikspising.

Natta kom med mørket og stjernene. Som nordmenn er vi kjent med konseptet Nattønsket. Vi ble overrasket over hvordan vår ugandiske buss paa samme maate hadde sansen for musikk om natta. Det hadde til vår store glede ikke blitt spilt musikk hele dagen, men ved leggetider var tonen en helt annen. Full fest. Angivelig for at sjåføren ikke skulle sovne. En annen forklaring er vanskelig å finne. Resten av bussen sov. Eller prøvde. De tradisjonelle, høyfrekvente lydbølgene fortsatte i timene som fulgte. Det ble kaldt. En gang i 3-tiden snudde jeg meg mot Andreas og kunne se han innpakket i allværsjakka, hetta snurpet sammen. Jeg lo.

Og plutselig var vi på grensen av Kampala, snakket med hyggelige grensevakter som påpekte at navnet Otto måtte være fra Østerrike, før solen stod opp, vi krysset Nilen og fortere enn ventet stod Kampala rundt hjørnet med bananselgende damer og utallige, fargerike, små kiosker. Alle hoppet av og bussene dro. Og tilbake står vi. Med 24 timer mer buss på CV-en, bager og sekker fulle av støv fra Kenyas stepper og en spektakulær opplevelse i minne. Jeg ville nok ha loeyet paa teamet sin vegne hvis jeg sier det var en fest fra ende til annen. Vi kan si den var bumpende.